Repetisjonsspørsmål

1. Opplysningstidens tenkning var først og fremst rettet mot en enorm optimisme innenfor utvikling. Folk var sikre på at vitenskap, teknikk og moral, opplyste siviliserte samfunn, utdanning og kunnskap kom til å prege verdenen i fremtiden. Noen av filosofene var ateister, de mente troen på en allmektig Gud stod stikk i strid med realistens tankegang. Likevel var de fleste deister, de mente at en gud hadde skapt verden, men at han ikke styrte den. Samtidig fikk ateistene flere og flere tilhengere. Folk begynte å oppfatte verden gjennom fornuft og vitenskap, i stedet for gjennom religiøse forklaringer.

21. Det som menes med begrepet "Revolusjonen spiste sine egne barn" var at revolusjonen førte til henrettelser av egne landsmenn. Jakobinerne begynte å anklage hverandre for forrådelse av revolusjonen. Danton (leder av jakobinerklubben) ble henrettet da han prøvde å stanse terroren og forhandle om fred med Storbritannia. Medlemmene av nasjonalforsamlingen følte seg truet og fryktet for egne liv. De styrtet så Maximilien Robespierre og dømte han til døden.

25. Det var striden mellom briter og franskmenn som trakk Danmark-Norge med i Napoleonskrigene. Napoleon ble overkjørt av den britiske flåten, så han tiltvang seg den dansk-norske flåten, som var Europas nest største. Den dansk-norske kongen nektet, så britene gikk til angrep på flåten, og stjal store deler av den. Flåteranet var hovedgrunnen til at den dansk-norske kongen allierte seg med Napoleon og trakk Danmark-Norge inn i Napoleonskrigene.

26. Karl Johan ble tronarving i Sverige fordi deres gamle tronarving var gammel og barnløs, og de trengte en tronfølger som kunne hjelpe dem og gjenerobre Finland fra russerne. Karl Johan var en av Napoleons generaler, og en stor mann!

27. Karl Johan fikk løfte om å få Norge fordi han inngikk en avtale med Napoleons fiender. Svenskene ønsket sterkest å gjenerobre Finland, men en fløy mente det var mer realistisk å sikre seg Norge. Karl Johan håpet på hjelp fra Napoleon, men da han avslo, inngikk den svenske tronfølgeren en avtale med Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen. Hvis han stilte svenske styrker i kampen mot Napoleon, skulle han som belønning få Norge.

28. Kristian Fredrik fikk norsk støtte til opprør mot Kielfreden i 1814, etter at han innkalte norske embetsmenn og forretningsmenn til stormannsmøte på Eidsvoll. De nektet å gi ham støtte før han hadde godtatt folkesuverenitetsprinsippet og latt seg krone til konge etter at det var blitt utarbeidet en grunnlov. Senere ble det utarbeidet en grunnlov, og Kristian Fredrik ble kronet til konge og fikk støtten sin.

29. Selvstendighetspartiet ble ledet av Christian Magnus Falsen, og unionspartiet ble ledet av grev Wedel Jarlsberg. Selvstendighetspartiet bestod hovedsaklig av embetsmenn med utdanning fra København, og mange av tilhengerne var for en ny union med Danmark. Tilhengerne av unionspartiet var godseiere og trelasthandlere fra Sør- og Østlandet. De var for et selvstendig Norge, og fikk bøndene på sin side.

30. Grunnloven av 17. mai 1814 bygde på folkesuverenitetsprinsippet og prinsippet om en maktfordeling mellom konge, nasjonalforsamling og domstoler. Grunnloven var helt klart inspirert av tankegangen fra opplysningstiden.

31. ..

32. Norge kom i union i Sverige ved at et nyvalgt storting reiste sammen for å forhandle med svenskene. Ønsket var å beholde så mye selvstendighet som mulig. Den svenske stortingspresidenten, Wilhelm Christie, forhandlet med stor dyktighet, og Stortinget gikk umiddelbart med på å vedta union med Sverige.

33. Det som bandt Norge og Sverige sammen i unionen var den norske kongen Karl 13. Selv om Sverige hadde kontroll med utenrikspolitikken, stod Norge igjen med egen grunnlov, nasjonalforsamling, regjering, hær, hovedstad, bankvesen og etter hvert et eget flagg.

Arbeidsoppgave 13.
Den tredje gruppen historikere har hatt størst innflytelse på framstillingen av Norge og 1814 i boka. De mener gjenopprettelsen av Norge som egen stat i 1814 var et resultat av en kombinasjon av to forklaringer. De mener de ytre hendingene var viktige, men at det aldri hadde blitt noe opprør mot Kielfreden hvis den norske folk manglet selvtillit og nasjonal bevissthet. Boka forteller både om nordmennenes egne handlinger og om tilfeldigheter som et resultat av maktspillet mellom stornasjonene, og derfor mener jeg den tredje gruppen historikere blir omtalt mest i boka.

Opplysningsfilosofer

Voltaire:
Voltaires verdier var først og fremst ytrings- og religionsfrihet. Han kritiserte den katolske kirkes forfølgelse av mistroende, og ble fengslet for dette. Han ble inspirert av skriftene til Locke, og fikk sansen for ytringsfriheten og toleransen i Storbritannia. Han fortsatte å kritisere den katolske kirken, og mente maktpersonene misbrukte religionen for å skremme og undertrykke folket.
Dagens norske demokrati bygger mye på ytringsfriheten Voltaire kjempet for. I dag står ytringsfrihet som et eget punkt i Menneskerettighetserklæringen, og er en svært viktig del av det moderne samfunn.

Rousseau:
Rousseau mente at mennesket fra naturens side var godt og hederlig. Han mislikte sterkt eiendomsretten, som førte til egoisme, maktkamp og et tyrannisk styre. Han mente at menneskene burde søke sammen i mindre, oversiktlige samfunn. Målet var at hvert enkelt menneske skulle delta, og føle at de hadde en betydning for samfunnet. Samtidig måtte de som styrte finne en balanse mellom folks personlige frihet og de forpliktelser hver enkelt skal ha ovenfor samfunnet.
Nettopp dette er er tema som diskuteres hyppig i dagens samfunn. Hvor mye skal styresmaktene bestemme over folket, til det beste for samfunnet? Hvor mange forpliktelser skal hvert enkelt individ ha ovenfor samfunnet? På mange måter er dette sentrale temaer innenfor norsk politikk i dag.

Montesquieu:
Montesquieu mente at friheten ble truet dersom én person eller organisasjon satt med all makten. Han formulerte maktfordelingsprinsippet som skulle fordele den utøvende, lovgivende og dømmende makten i flere organer for å hindre maktmisbruk. Folket skulle stå sterkest og dermed utvinne lover og regelverk, men samtidig måtte det være en balanse i fordeling av makten, slik at de styrende, lovgivende og dømmende organene kunne kontrollere hverandre.
Montesquieu la grunnlaget for oppbyggingen av dagens stats- og rettsvesen. Den dag i dag har Norge blant annet fordelt den utøvende makten til regjeringen, Stortinget har fått tildelt den lovgivende makten, mens domstolen har den dømmende makten.