Opplysningsfilosofer

Voltaire:
Voltaires verdier var først og fremst ytrings- og religionsfrihet. Han kritiserte den katolske kirkes forfølgelse av mistroende, og ble fengslet for dette. Han ble inspirert av skriftene til Locke, og fikk sansen for ytringsfriheten og toleransen i Storbritannia. Han fortsatte å kritisere den katolske kirken, og mente maktpersonene misbrukte religionen for å skremme og undertrykke folket.
Dagens norske demokrati bygger mye på ytringsfriheten Voltaire kjempet for. I dag står ytringsfrihet som et eget punkt i Menneskerettighetserklæringen, og er en svært viktig del av det moderne samfunn.

Rousseau:
Rousseau mente at mennesket fra naturens side var godt og hederlig. Han mislikte sterkt eiendomsretten, som førte til egoisme, maktkamp og et tyrannisk styre. Han mente at menneskene burde søke sammen i mindre, oversiktlige samfunn. Målet var at hvert enkelt menneske skulle delta, og føle at de hadde en betydning for samfunnet. Samtidig måtte de som styrte finne en balanse mellom folks personlige frihet og de forpliktelser hver enkelt skal ha ovenfor samfunnet.
Nettopp dette er er tema som diskuteres hyppig i dagens samfunn. Hvor mye skal styresmaktene bestemme over folket, til det beste for samfunnet? Hvor mange forpliktelser skal hvert enkelt individ ha ovenfor samfunnet? På mange måter er dette sentrale temaer innenfor norsk politikk i dag.

Montesquieu:
Montesquieu mente at friheten ble truet dersom én person eller organisasjon satt med all makten. Han formulerte maktfordelingsprinsippet som skulle fordele den utøvende, lovgivende og dømmende makten i flere organer for å hindre maktmisbruk. Folket skulle stå sterkest og dermed utvinne lover og regelverk, men samtidig måtte det være en balanse i fordeling av makten, slik at de styrende, lovgivende og dømmende organene kunne kontrollere hverandre.
Montesquieu la grunnlaget for oppbyggingen av dagens stats- og rettsvesen. Den dag i dag har Norge blant annet fordelt den utøvende makten til regjeringen, Stortinget har fått tildelt den lovgivende makten, mens domstolen har den dømmende makten.